Aktiv Rehabilitering Forskningsartikler
De siste årene har forskningsarbeidet rundt modell for Aktiv rehabilitering økt kraftig og nedenfor har vi samlet informasjon om de artiklene som til nå er publisert om denne modellen. De fleste av forskningsprosjektene omhandler Aktiv rehabiliteringscamper.
Studier på modell for Aktiv Rehabilitering
-
Anestis Divanoglou, Tasiemski, Tomasz, Marika Augutis, Katarzyna Trok
INTRODUKSJON: Aktiv Rehabilitering (AR) er en likepersonsbasert tilnærming i lokalsamfunnet som startet i Sverige i 1976. Et sentralt element i tilnærmingen er AR-treningsleirer, som tilbyr intensiv, målrettet, gruppebasert og skreddersydd trening samt likepersonsstøtte utenfor sykehus/institusjon for personer med ryggmargsskade (RMS).
STUDIEDESIGN: Prospektiv tverrsnittsstudie.
FORMÅL: Å beskrive profilen til organisasjoner som benytter komponenter fra AR-tilnærmingen, og å utforske karakteristika og internasjonale variasjoner i tilnærmingen.
SETTING: Tjueto organisasjoner fra 21 land i Europa, Asia og Afrika rapporterte å ha brukt komponenter fra AR-tilnærmingen i løpet av de siste 10 årene.
METODE: En elektronisk spørreundersøkelse ble utviklet og distribuert via personlig e-post. Utvalget ble gjort gjennom prospektiv identifisering av organisasjoner som oppfylte inklusjonskriteriene, samt snøballmetodikk.
RESULTATER: Selv om det var mange samarbeidsforbindelser mellom organisasjonene, ble RG Aktiv Rehabilitering fra Sverige og Motivation Charitable Trust fra Storbritannia identifisert som sentrale støttespillere. De 10 nøkkelkomponentene i AR-tilnærmingen ble funnet å være jevnt brukt på tvers av de deltakende organisasjonene. Små variasjoner var knyttet til landets inntektsnivå og hvilken støttende organisasjon som var involvert.
KONKLUSJON: Dette er den første studien som beskriver de sentrale elementene og internasjonale variasjonene i AR-tilnærmingen. Studien gir grunnlag for videre forskning på effektiviteten av tilnærmingen, kan fremme internasjonalt samarbeid innen forskning og drift, og kan potensielt bidra til bedre integrering i helsevesenet og langsiktig finansiering av slike programmer.
-
Anestis Divanoglou, Tomasz Tasiemski og Sophie Jörgensen
BAKGRUNN: Active rehabilitering (AR) er et mentorbasert konsept for personer med ryggmargsskade (RMS), som primært gjennomføres gjennom korte, intensive treningscamper. Til tross for mange positive anekdotiske rapporter om AR-programmer som livsendrende opplevelser, har effektene av AR-programmer ikke blitt vitenskapelig evaluert. Her presenterer vi protokollen for INTERnational Project for the Evaluation of “activE Rehabilitation” (inter-PEER), som har som mål å evaluere effektene av AR-treningscamper for personer med RMS som bor i lokalsamfunnet.
METODE: Internasjonal prospektiv kohortstudie som rekrutterer fortløpende deltakere i AR-treningscamper. Evalueringen gjennomføres via et nettbasert spørreskjema på tre tidspunkter: ved oppstart og avslutning av treningscampen, samt tre måneder etter campslutt. Evalueringen inkluderer også en praktisk test av rullestolferdigheter ved de to første tidspunktene. Primære utfallsmål er: Spinal Cord Independence Measure Self-report (SCIM-SR), Queensland Evaluation of Wheelchair Skills test (QEWS), Wheelchair Skills Test Questionnaire (WST-Q) og Moorong Self-Efficacy Scale (MSES). Sekundære utfallsmål er: Life Satisfaction Questionnaire (LiSat-11), Utrecht Scale for Evaluation of Rehabilitation-Participation (USER-Participation), Leisure Time Physical Activity Questionnaire for people with SCI (LTPAQ-SCI), Connor-Davidson Resilience Scale (CD-RISC-10). Vi piloterte implementeringen av protokollen i Sverige med syv deltakere med ulike RMS- og sosiodemografiske karakteristika, og samlet tilbakemeldinger fra deltakere og mentorer om studieprosedyrer gjennom intervjuer, en workshop og feltobservasjoner.
DISKUSJON: Inter-PEER er det første initiativet som foreslår en systematisk evaluering av effektene av AR-treningscamper for personer med RMS. Prosjektet er et samarbeid mellom flere aktører, inkludert forskere, klinikere, mentorer med RMS og administratorer av organisasjoner som tilbyr AR-programmer. Inter-PEER benytter standardiserte utfallsmål som er relevante for AR-konteksten, og vil legge til rette for kvalitetsvurderinger av mentorbaserte programmer i lokalsamfunnet, stimulere internasjonalt samarbeid og informere utformingen av randomiserte kontrollerte studier om effektene av AR-treningscamper.
Studier på deltakere med RMS
-
Anestis Divanoglou, Erik Berndtsson, Tomasz Tasiemski, Carolina Saskia Fellinghauer og Sophie Jörgensen
STUDIEDESIGN: Prospektiv kohortstudie.
FORMÅL: Å vurdere effekten av AR-camper (AR-camper) for personer med ryggmargsskade (RMS) på fysisk selvstendighet, mestringstro og rullestolferdigheter, samt å identifisere faktorer som er assosiert med forbedringer i disse utfallene.
SETTING: Åtte påfølgende AR-camper i Sverige.
METODE: Deltakere (n = 111) med traumatisk eller atraumatisk RMS, 16 år og eldre, ble evaluert ved oppstart (T1), ved avslutning (T2) og ved 3-måneders oppfølging (T3). Evalueringene inkluderte standardiserte selvrapporterte måleinstrumenter (T1-T2-T3) og en praktisk test av rullestolferdigheter (T1-T2).
RESULTATER: Etter å ha deltatt i de korte, intensive AR-camper ledet av likepersoner, rapporterte deltakerne forbedringer i fysisk selvstendighet, spesielt innen påkledning og personlig hygiene, tarmfunksjon, mobilitet i seng og forflytninger. Rullestolferdigheter forbedret seg, mens forbedringer i mestringstro og resiliens ble observert kun ved campslutt (T2). Forbedringer i fysisk selvstendighet og selvrapporterte rullestolferdigheter vedvarte ved 3-måneders oppfølging. Med få unntak forklarte ikke de undersøkte prediktorene de observerte forbedringene.
KONKLUSJON: AR-camper tilbyr en effektiv og kostnadsbesparende mulighet til å forbedre viktige og utfordrende aspekter ved fysisk selvstendighet og rullestolferdigheter hos hjemmeboende personer med RMS. Umiddelbare forbedringer i mestringstro og resiliens – selv om de ikke vedvarte ved oppfølging – kan gi motivasjon til fremtidige atferdsendringer, spesielt hos personer som har vansker med å tilpasse seg livet etter RMS. Disse funnene støtter inkluderingen av intensive, mentorbasert AR-camper som en sentral del av rehabiliteringsforløpet for personer med RMS.
-
Tomasz Tasiemski, Piotr Kazimierz Urbanski, Sophie Jörgensen, Dawid Feder, Katarzyna Trok og Anestis Divanoglou
STUDIEDESIGN: Prospektiv kohortstudie.
FORMÅL: Å evaluere effekten av trening i rullestolferdigheter for deltakere med ryggmargsskade (RMS) under mentorledede Aktiv Rehabiliteringsleirer (AR-camper) i Polen. Vi antok at deltakelse i AR-camper ville forbedre både ferdigheter i rullestolbruk og mestringstro hos personer med RMS. Vi ønsket også å identifisere demografiske og skaderelaterte faktorer som er knyttet til større forbedringer i rullestolferdigheter og mestringstro.
SETTING: Tretten påfølgende AR-camper i Polen.
METODE: Deltakere (n = 122) med traumatisk eller atraumatisk RMS over 16 år ble evaluert ved oppstart (T1), ved avslutning (T2) og ved 3-måneders oppfølging (T3) ved hjelp av Queensland Evaluation of Wheelchair Skills (QEWS) og Wheelchair Skills Test Questionnaire (WST-Q).
RESULTATER: Ved T2 nådde 43 % av deltakerne terskelen for betydelig klinisk meningsfull endring i QEWS, 73 % i WST-Q kapasitet, og 67 % i selvtillit, med omtrent halvparten som rapporterte slike forbedringer også ved T3. På gruppenivå oppnådde deltakerne små effektstørrelser i QEWS ved T2; store effekter i rullestolkapasitet ved T2 og T3; store effekter i selvtillit knyttet til rullestolferdigheter ved T2, og lave effekter ved T3. Tidligere deltakelse i AR-camper var den eneste uavhengige variabelen som forklarte 10 % av variasjonen i forbedring av rullestolkapasitet.
KONKLUSJON: Mentorledet trening i rullestolferdigheter under AR-camper er svært effektivt for å forbedre rullestolferdigheter hos personer med RMS. Disse forbedringene vedvarer i stor grad etter tre måneder. Personer med RMS bør få mulighet til å delta på mer enn én leir for å vedlikeholde og videreutvikle sine rullestolferdigheter.
https://www.nature.com/articles/s41393-024-01034-0
-
Anna Lipert, Kacper Wróbel, Michal Spychala, Pawel Rasmus, Dariusz Timler, Michal Marczak og Remigiusz Kozlowski
BAKGRUNN: Regelmessig deltakelse i fysisk aktivitet forebygger mange medisinske komplikasjoner og forbedrer den fysiske formen hos personer med ryggmargsskade (RMS), noe som igjen øker funksjonell selvstendighet, psykososial status og livskvalitet. Målet med Aktiv rehabiliteringscamper (AR-Camper) er å bruke ulike former for fysisk aktivitet slik at deltakerne oppnår størst mulig effektivitet og selvstendighet i hverdagen.
FORMÅL: Å evaluere forbedringen i fysisk prestasjon hos personer med kroniske RMS som bruker rullestol og deltar på AR-camp, avhengig av (a) kjønn, (b) type funksjonsnedsettelse, (c) skadenivå og (d) type rullestol.
METODE: Studien inkluderte 42 rullestolbrukere: 28 menn og 14 kvinner i alderen 18–65 år (gjennomsnitt 34,7 ± 14,9 år) som deltok på AR-camp. Studien omfattet 27 personer med paraplegikere, 9 med tetraplegi og 6 personer med myelomeningocele. Deltakerne gjennomførte fire fysiske tester: (1) sprinttest (SP) – individuell tid for å tilbakelegge 15 m i rullestol; (2) slalomtest (SL) – tid for å kjøre mellom fire kjegler frem og tilbake; (3) kast med basketball (BT); (4) zig-zag-test (ZZ) – kontinuerlig kjøring i 6 minutter på en angitt bane. Testene ble utført ved starten og slutten av AR-Campen. 32 deltakere brukte aktive rullestoler, og 10 deltakere brukte klassiske rullestoler.
RESULTATER: Personer med paraplegi oppnådde de beste gjennomsnittsresultatene i alle tester og den største forbedringen i fysisk prestasjon sammenlignet med personer med myelomeningocele og tetraplegi. Personer med aktive rullestoler oppnådde en statistisk signifikant forbedring i SL og ZZ (p < 0,001). Personer med skade over Th-9-nivået oppnådde en statistisk signifikant forbedring i SP (p < 0,01), SL og ZZ (p < 0,01). Personer med skade under Th-6 oppnådde en statistisk signifikant forbedring (p < 0,05) i SP, SL og ZZ.
KONKLUSJON: Regelmessig fysisk aktivitet under AR-camp forbedrer den fysiske prestasjonen hos personer med funksjonsnedsettelse som bruker rullestol, men graden av forbedring avhenger av typen rullestol og skadens nivå og type.
-
Anestis Divanoglou, Katarzyna Trok, Sophie Jörgensen, Claes Hultling, Kobamelo Sekakela og Tomasz Tasiemski
STUDIEDESIGN: Prospektiv kohortstudie med gjentatte målinger.
FORMÅL: Å måle effektene av Active Rehabilitering-camper (AR-camper) for personer med ryggmargsskade (RMS) som bor i lokalsamfunnet i Botswana, med hensyn til fysisk selvstendighet, rullestolmobilitet, mestringstro (self-efficacy), livstilfredshet, fysisk aktivitetsnivå og samfunnsdeltakelse.
SETTING: Det første AR-campen i Botswana, et mentorbasert program for personer med RMS. Det 10-dagers AR-campen ble ledet av et internasjonalt team av mentorer og helsepersonell.
METODE: Deltakere med RMS (i gjennomsnitt 4 år etter skade) fullførte et spørreskjema med en rekke standardiserte utfallsmål på tre tidspunkter: ved oppstart, ved avslutning og 5 måneder etter campen (n = 14). Deltakerne gjennomførte også en praktisk rullestolferdighetstest ved oppstart og avslutning av campen (n = 17).
RESULTATER: Deltakerne forbedret seg på mobilitetsdeltesten i Spinal Cord Independence Measure-Self Report ved avslutning (p = 0,011, d = 0,85) og ved 5-måneders oppfølging (p = 0,005, d = 0,93) sammenlignet med baseline. De oppnådde også moderat forbedring i mestringstro for å håndtere egen tilstand (fysisk funksjonsdomene i Moorong Self-Efficacy Scale) og stor forbedring i rullestolmobilitet vurdert gjennom Queensland Evaluation of Wheelchair Skills test og Wheelchair Skills Test Questionnaire. Alle positive resultater ble opprettholdt ved 5-måneders oppfølging.
KONKLUSJON: Funnene indikerer at det mentorbaserte AR-camper kan spille en viktig rolle i å fremme fysisk selvstendighet, rullestolmobilitet og mestringstro for skadehåndtering hos personer med RMS som bor i lokalsamfunnet i Botswana.
-
Anestis Divanoglou og M Georgiou
STUDIEDESIGN: Systematisk oversiktsstudie og metasyntese av kvalitative funn.
FORMÅL: Å fastslå opplevd effekt og virkningsmekanismer ved mentorbaserte programmer i lokalsamfunnet, basert på brukererfaringer fra personer med ryggmargsskade (RMS).
METODE: Det ble søkt i Scopus, Academic Search Complete, CINAHL, Health Source, Medline, PsycARTICLES, PsychINFO, SPORTSDiscus og ProQuest etter artikler publisert på engelsk mellom januar 1990 og desember 2015. Kvalitative studier som omhandlet mentorbaserte intervensjoner i lokalsamfunnet ble inkludert dersom de fleste deltakerne hadde RMS. Resultatdelen fra de inkluderte studiene ble hentet ut og analysert i NVivo. Data ble kodet induktivt og analysert i henhold til de tre fasene i tematisk syntese.
RESULTATER: Søket ga 1402 unike referanser, hvorav 126 ble vurdert i fulltekst. Fire studier ble vurdert etter åtte kriterier og inkludert i analysen. Tre analytiske temaer fremkom:
Et unikt læringsmiljø skapt av riktig kombinasjon av læringsressurser, læringsprosesser og en «kan-gjøre»-holdning.
Mentorer – en unik læringsressurs med høy grad av relasjon som gjør det lettere for deltakerne å føle empowerment.
En intervensjon som svarer på viktige udekkede behov og uforløst potensial.
KONKLUSJON: Mentorbaserte programmer i lokalsamfunnet for personer med RMS gir individuell tilpasset opplæring i viktige livsområder, ved bruk av ulike læringsressurser og en rekke læringsprosesser. Den høye opplevde effekten tyder på at denne typen intervensjon er et viktig verktøy for helsetjenesten etter utskrivelse fra primærrehabilitering. Lokale organisasjoner bør støttes i å evaluere sine programmer gjennom forskning av høy kvalitet.
-
Luis de Miranda, Richard Levi og Anestis Divanoglou
BAKGRUNN: Vi undersøkte de personlige livsfilosofiene til åtte personer med tetraplegi (fire menn, fire kvinner), alle bosatt i Sverige med kronisk ryggmargsskade (RMS) og alle rapporterte at de lever et godt liv. Formålet var å finne ut om det finnes en filosofisk tankegang som kan spille en rolle i å leve et godt liv med en traumatisk RMS.
METODE: To runder med dyptgående kvalitative intervjuer ble gjennomført av samme intervjuer, en filosofisk praktiker (de Miranda). Den andre runden dekket systematisk følgende elementer: kroppslig sans, selvfølelse, tilhørighet, sans for det mulige, formålssans og filosofisk sans. Denne seks-trinnsmetoden utviklet av de Miranda kalles SMILE_PH, et akronym for Sense-Making Interviews Looking at Elements of Philosophical Health.
RESULTATER: Alle deltakerne rapporterte at de som følge av traumet hadde gjennomgått en reinvensjon av seg selv, noe som innebar å stille spørsmål ved meningen og formålet med sitt eget liv og livet generelt. En filosofisk, snarere enn realistisk, sans for det mulige ble abstrahert mot teleologisk vekst. Alle utviklet en formålssans basert på egeninteressert altruisme og solidaritet med andre med funksjonsnedsettelse.
KONKLUSJON: For å gjenskape et godt liv med RMS, i tillegg til fysisk trening og viljestyrke, må man ta opp filosofiske spørsmål om selvet og livet – det Kant kalte fornuftens kosmiske interesser: Hva kan jeg håpe på? Hva må jeg gjøre? Hva kan jeg vite? Våre resultater indikerer at vi i fremtiden bør utforske hva en tilnærming basert på filosofisk helse kan tilføre rehabiliteringsprosesser i månedene eller årene etter traumet.
-
Pia Wedege, Silje Mæland, Frank Eirik Abrahamsen og Anestis Divanoglou
STUDIEDESIGN: Systematisk mixed-methods oversiktsstudie
FORMÅL: Å identifisere kjennetegn og resultater av strukturerte, tidsavgrensede aktivitetsprogrammer med mentorer for personer med ervervet hjerneskade eller ryggmargsskade.
METODE: Det ble gjennomført en systematisk litteraturgjennomgang hvor syv ulike databaser ble søkt for å finne kvantitative, kvalitative og mixed-methods studier. To uavhengige forskere screenet, valgte ut og evaluerte den den metodiske kvaliteten på de inkluderte studiene. Analysen ble gjennomført med en avansert konvergent kvalitativ meta-integrasjonssyntese.
RESULTATER: Ti originale studier ble inkludert: fem kvalitative, fire kvantitative og én med mixed-methods. Programmene ble gjennomført i Europa, Oseania, USA og Afrika, med varighet fra to dager til 2,5 uker. Programmene hadde ulike fokusområder, men alle berørte deltakernes selvstendighet, helse, eller livskvalitet på en eller annen måte. Ingen av programmene var basert på et teoretisk rammeverk. Deltakelse i programmene hadde positiv innvirkning på kognisjon, følelser, selvstendighet og sosialt liv. De trygge og støttende miljøene som deltakerne og mentorer skapte, bidro til resultatene. Evidensen for effekt på livstilfredshet og samfunnsdeltakelse var imidlertid ikke entydig.
KONKLUSJON OG KLINISKE IMPLIKASJONER: Til tross for kort varighet kan strukturerte, tidsavgrensede aktivitetsprogrammer med mentorordning styrke rehabilitering i lokalsamfunnet for personer med ervervet hjerne- eller ryggmargsskade. Å kunne utfordre seg selv i et trygt og støttende miljø skapt av deltakere og mentorer er avgjørende for å oppnå positive resultater. etablerer klart definerte programmål og basere sin begrunnelse for hvordan disse målene skal nås på relevante teoretiske rammeverk.
https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/09638288.2024.2310185#abstract
Studier med deltakere med ABI
-
Pia Wedege, Silje Mæland, Anestis Divanoglou og Frank Eirik Abrahamsen
BAKGRUNN: Mentorbaserte intervensjoner har vist lovende resultater når det gjelder å forbedre håndtering av egen helse og fremme mestringsferdigheter og psykososial funksjon hos personer med funksjonsnedsettelse. Aktiv rehabiliteringscamper er eksempler på mentorbaserte intervensjoner som tilbyr strukturert, tidsbegrenset veiledning fra mentorer i kombinasjon med idretts- og fritidsaktiviteter. Disse campene har potensielle fordeler for personer med ervervet nevrologisk skade. Imidlertid er det hittil ikke undersøkt hvordan deltakelse på Aktiv rehabiliteringscamper påvirker barn eller personer med ervervet hjerneskade.
STUDIEDESIGN: Dette er en longitudinelle, kvalitativ studie.
FORMÅL: Undersøke erfaringer til barn med ervervet hjerneskade og deres omsorgspersoner som deltar på en Aktiv rehabiliteringscamp i Norge.
METODE: Data ble samlet ved longitudinelle intervjuer og feltobservasjoner av ni barn med ervervet hjerneskade og deres omsorgspersoner. Dataene ble analysert med en abduktiv tematisk analyse.
RESULTATER: Gjennom analysene laget vi et overordnet tema: Aktiv rehabiliteringscamper beriker livet til barn med ervervet hjerneskade og deres omsorgspersoner. Temaet inneholder tre undertemaer: (1) Samhandling med likepersoner gjorde meg klokere, (2) Et lite dytt fra mentorene fikk meg til å føle meg bedre, og (3) En følelse av fellesskap gjennom å møte likepersoner. Veiledning fra mentorer, idretts- og fritidsaktiviteter og den trygge campatmosfæren hadde en positiv påvirkning på barn med ervervet hjerneskade og deres omsorgspersoner. Barna fikk økt kunnskap, motivasjon og selvfølelse, og omsorgspersonene fikk større drivkraft til å prioritere barnas selvstendighet. Møtet med likepersoner og mentorer førte til vennskap og varige sosiale relasjoner. Selvbestemmelsesteorien var nyttig for å forklare informantenes erfaringer.
KONKLUSJON: Aktiv rehabiliteringscamper gir barn med ervervet hjerneskade og deres omsorgspersoner en mulighet til å utvikle bedre mestringsstrategier, forbedre psykisk funksjon og bygge mer robuste sosiale nettverk.
-
Pia Wedege, Silje Mæland, Anestis Divanoglou, Charlotta Hamre og Frank Eirik Abrahamsen
FORMÅL: Denne studien utforsket erfaringene til personer med ervervet hjerneskade (deltakere) fra en Aktiv rehabiliteringscamp (AR-camp) og hvilken betydning dette hadde for deres daglige liv.
METODE: Forskningen omfattet feltobservasjoner og longitudinelle intervjuer med 18 deltakere med ervervet hjerneskade som deltok på en AR-camp i Norge. Dataene ble analysert narrativt ved hjelp av selvbestemmelsesteorien for innsikt og diskusjon.
RESULTATER: Tre temaer ble utarbeidet gjennom analysen. Det første temaet, «Å finne balansen mellom hvile og aktivitet», beskriver hvordan deltakerne håndterte fatigue etter skade og hvordan campopplevelser styrket deres forståelse og mestringsstrategier. Det andre temaet, «Å skape mitt nye jeg», tar for seg stigma, redusert selvfølelse og utfordringer med aksept som deltakerne opplevde, og viser positiv påvirkning av campdeltakelsen. Det tredje temaet, «Å finne en ny flokk», beskriver reduksjonen i sosiale nettverk etter skade og hvordan interaksjoner på campen utvidet deres nettverk av likepersoner både under og etter campen.
KONKLUSJON: Aktiv rehabiliteringscamper styrker samfunnsbasert rehabilitering for personer med ervervet hjerneskade ved å øke kunnskap, styrke selvfølelse og utvide sosiale nettverk av likepersoner. Det anbefales at arrangører av AR-camper vurderer effekten av romdeling og utvikler strategier for å tilpasse aktiviteter og matche deltakere og mentorer på en effektiv måte.
https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/17482631.2025.2494358
Studier om mentorer
-
Pia Wedege, Anestis Divanoglou, Frank Eirik Abrahamsen og Silje Mæland
FORMÅL: Denne studien hadde som mål å utforske hvordan mentorer opplever sin rolle og praksis i Aktiv rehabiliteringscamper for personer med ervervet hjerneskade.
METODE: Seksten mentorer med ervervet hjerneskade ble intervjuet, og dataene ble analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering. Selvbestemmelsesteorien ble brukt til å tolke resultatene.
RESULTATER: Seks temaer ble utarbeidet:
«Altruistiske motiver driver engasjementet til mentorer»
«Hva innebærer det å være en mentor?»
«Mentorer stiller spørsmål ved egne kvalifikasjoner»
«Campen er tøff – ingenting kan sammenlignes»
«Å være mentor er en del av egen rehabiliteringsprosess»
«Nærhet og tillit – en boble av forståelse»
Mentorene rapporterte personlige fordeler, som økt kunnskap om hjerneskade, bedre selvfølelse, motivasjon, fysisk aktivitet, deltakelse i lokalsamfunnet og utvidede sosiale nettverk. De opplevde at gjensidig forståelse mellom mentorer og deltakere skapte en trygg campatmosfære, som førte til positive erfaringer.
KONKLUSJON: Mentorer hadde nytte av rollen og beskrev den som en del av sin rehabiliteringsreise. Vi anbefaler at mentorer får opplæring før de går inn i rollen, tilbakemelding på egen innsats, og campprogrammer som gir rom for hvile og uformelle møter mellom deltakere og mentorer.
https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/09638288.2024.2394646
-
Josefine Lindén, Gunilla Stenberg og Anestis Divanoglou
STUDIEDESIGN: Kvalitativ studie.
FORMÅL: Å utforske hvordan mentorer med ryggmargsskade (RMS) opplever sin rolle i Aktiv Rehabilitering-programmer (AR-programmer) i Sverige.
SETTING: Samfunnsbaserte AR-camper ledet av likepersoner i Sverige.
METODE: Tjue aktive mentorer ble strategisk valgt og invitert til å delta. Ni personer med ulik alder, skadeomfang og tid siden skade deltok i semistrukturerte intervjuer via videolink. Kvalitativ innholdsanalyse ble brukt for å analysere dataene.
RESULTATER: Temaet Å være en sårbar superhelt – en balansegang med belønning ble utviklet basert på fem kategorier:
Å passe inn i en krevende kultur
Å tilby en snarvei til å mestre livet med ryggmargsskade
Å føle belønning ved å hjelpe andre
Å bygge tillit er gjensidig
Å utgjøre normen i et midlertidig fellesskap
Mentorene uttrykte sårbarhet ved å dele livserfaringer, være rollemodeller og bygge relasjoner med deltakerne. Temaet oppsto fra opplevelsen av høye forventninger og krav til rollen som mentor. Å være mentor ga dem selv styrke, kunnskap og inspirasjon.
KONKLUSJON: Mentorene balanserte kontinuerlig mellom å være åpne og sårbare, og sterke og kompetente. Personlige egenskaper ble rapportert som viktigere enn fysiske ferdigheter i rollen. De individuelle møtene og relasjonene mellom mentor og deltaker ble vurdert som viktigere enn selve treningsøktene. Det å føle seg som en del av et fellesskap og en norm gjennom å møte andre i lignende situasjoner ble opplevd som en belønning og motivasjon for å delta som mentor.
https://www.nature.com/articles/s41393-023-00923-0