Målet er ikke bare medaljer, men også livskvalitet

Kommentar til Jan Petter Saltvedt sitt innlegg i NRK

Av Marianne Holth Dybwad, daglig leder i Sunnaasstiftelsen

I år er det 50 år siden Vinter-Paralympics ble arrangert for første gang, og Norge er fortsatt det landet som har høstet flest medaljer. I Italia endte vi som 12. beste nasjon, den svakeste plasseringen noensinne. Men det er ikke mangelen på medaljer som bør bekymre oss mest. 

Takk til NRKs sportskommentator Jan Petter Saltvedt som i en kommentar den 19. mars deler sine tanker og sin bekymring over situasjonen i norsk paraidrett. Han er opptatt av manglende rekruttering, og han etterlyser en større diskusjon om paraidrettens verdi i et bredere samfunnsperspektiv. Det er bra, og det er på høy tid at vi får mer innsikt i hva som skal til for at flere personer med nedsatt funksjonsevne skal gå fra inaktivitet til aktivitet, og fra utenforskap til inkludering. Da trenger vi et bredere perspektiv enn kun toppidrettens behov.

Vi er enige om at rekrutteringen til paraidretten er utfordrende, men det er ikke nødvendigvis et tegn på svikt. Tvert imot er det også et resultat av en positiv samfunnsutvikling. Færre unge mennesker får alvorlige skader, blant annet på grunn av bedre forebygging, økt sikkerhet og medisinske fremskritt.

I tillegg ser vi en tydelig endring i hvem som skader seg. Det at færre unge får alvorlige skader, fører logisk nok til at gjennomsnittsalderen har økt betydelig. Mange av dem som rammes i dag er voksne med familie, jobb og etablerte liv. Når en voksen person med etablert liv, familie og jobb plutselig får en ryggmargsskade, er det sjelden paralympiske ambisjoner som står øverst på agendaen. Fokus ligger naturlig nok på å mestre hverdagen, komme tilbake i jobb, ivareta familien og finne tilbake til et meningsfullt liv.

Dette er forhold som utfordrer en ensidig satsing på toppidrett som hovedmål for rekruttering til idretten. Det er her vi må tenke både og. Det er her vi må holde fast ved suksessformelen fra norsk idrett om at det er en tålmodig satsing på breddeidretten som til slutt skaper toppene som lykkes i mesterskap, slik også Saltvedt minner om. Samtidig må vi se verdien av at breddeidrett og folkehelse er av stor betydning, og at vi som samfunn må ta et større ansvar for å inkludere personer med nedsatt funksjonsevne. Dette er viktig fordi fysisk aktivitet og idrett har dokumentert effekt på både fysisk og psykisk helse etter skade. Nettopp derfor må vi tenke bredere: Målet kan ikke bare være medaljer, men også aktivitet og idrett som et middel for god helse og livskvalitet.

Jeg er glad for at Saltvedt peker på fordelene paraidrett har for både livskvalitet og samfunnsøkonomi. Dette er kjernen i Sunnaasstiftelsens programmer for Aktiv Rehabilitering. Personer som har fått nedsatt funksjonsevne etter skade eller sykdom får veiledning i å mestre hverdagen mest mulig selvstendig, og introduseres for idretts- og fritidsaktiviteter. Målet er økt selvhjulpenhet og en enklere vei tilbake til skole, arbeid og aktivitet.

Vi bidrar til aktiv samfunnsdeltakelse fordi det er viktig både for den enkelte og for samfunnet. Vi samarbeider med helsetjenesten, rehabiliteringsaktører og idretten på ulike nivåer. En sentral del av modellen er våre spesialutdannede mentorer – likepersoner med egen erfaring. De kjenner utfordringene og mulighetene, og fungerer som viktige rollemodeller gjennom sin kompetanse fra hverdagsliv, arbeid og idrett.

Jeg deler Saltvedts ønske om at politikerne vier større oppmerksomhet til paraidretten, også utenom mesterskapene. Det er da livene leves, og det er da kunnskapene og ferdighetene skal bygges til å mestre utfordringene – og de handler om mer enn medaljer. De handler om det som er nødvendig for å komme tilbake til skole og arbeid, og for å fungere best mulig sammen med familie og venner. 

De aller færreste – uavhengig av funksjon – vil vinne en olympisk eller paralympisk medalje. Men alle kan bli toppidrettsutøvere i eget liv. For når en skolejente som ble skadet i alpinbakken klarer å forflytte seg fra rullestol til seng uten hjelp fra andre, og å mestre sitskien i slalombakken, er det en vel så stor prestasjon som å vinne en medalje. Det handler om livskvalitet.